Hun kjenner en indre smerte når hun beveger seg innover skolebussen, hun vet at denne dagen vil ikke bli noe bedre en de andre dagene. Den gjengen som alltid peker og dulter borti henne på et eller annet vis sitter innerst i bussen til vanlig. Men etter at de fant ut at HEI henne skal vi ” ha det moro med” har de begynt å sette seg på midten. Sånn at Marthe alltid må gå forbi dem hver morgen.
Det ender alltid med et bein som strekkes ut og Marthe går på ansiktet ned. Ingen hjelper henne opp når det skjer, i stede ler alle sammen, og Marthe føler seg liten og glemt.
I skole gården er det ikke noe bedre, for elever som vanligvis ikke ville mobbet, de tør ikke å gjøre noe annet. I redsel for å bli mobbet selv. Så de henger seg med, og enden på visa er, Marthe står alene. Det er ikke bare på skolen, når Marthe kommer hjem er det en frihet å komme inn på soverommet, det rommet som hun skulle ønske hun kunne vise frem til venninner og kamerater. Men siden Marthe er så utestengt fra samfunnet har hun ingen å være med på rommet sitt. Eneste vennen hun har er via Internet. Marthe har godtatt mange venne forespørsler via Facebook, ja for alle barn fra 13 år og oppover får lov å bruke Facebook. Dog er det mange under 13 år også, men de har ikke lov å ha Facebook i følge Facebook sine retningslinjer.
Det går ikke en dag uten at ” vennene ” til Marthe poster statuser om at de har det så fint å flott sammen med de gode snille vakre å fine venninnene sine, der de er glade for og slippe å tilbringe tid med en taper som Marthe. Men det stopper ikke der. YouTube er en populær streem side, der man kan lage Vlogg, det er nesten det samme som blogg, bare at man snakker via webcam i stede for å skrive i en blogg. Det er det nye på Marthes skole, der de lager små web klipp. Marthe er spesielt utsatt, der hennes ” venner ” lager video av henne med masker foran ansiktet som de har Marthe sitt ansiktbilde avbildet. Titt og ofte ligger det nye klipp på youtube av Marthe, der de sprer rykter som ikke har en rot i sannhet.
En dag får Marthe nok, det er ingen som hører henne lengre, selv om foreldrene gjør alt de makter å har for at Marthe skal få fred på skolen og uten for skolen. Er det INGEN som hører dem. En dag da Marthe er hjemme alene, gir hun opp. Hun går tunge skritt nedover gangen mot badet, hun er spesifikk på hva hun ser på turen dit. Det blå skrukkete teppe mammaen har hatt siden Marthe var liten bebbis, og de fine familie bildene henger langs etter de lange veggene. Marthe klarer ikke å tenke klart lengre, hun kjenner bare at den klumpen i magen er så stor nå, og at det lyset hun en gang så på livet.. er sort. Tåre kanalene er sprengte og Marthe er kommet inn på badet.
Der står hun å ser seg i speilet en liten stund, mens hun hører alle de stygge ordene som har blitt sakt opp igjennom årene. Hun minnes alt det vonde fysiske og psykiske som er blitt gjort av medelever på skolen, og de så kalte vennene uten for skolen. Hun minnes lærere som har oversett henne totalt, og hun minnes sine foreldre som har gjort alt i sin makt for å nå frem. Hun smiler litt når hun tenker på foreldrene sine. Men likevel fortsetter hun, hun ser i apotek skapet. Der står det en Orange liten pille eske. Hun tar den, og hun prøver å åpne den, men den sitter så hardt. Hun tar i alt hun makter å har, men får den ikke opp.
Hun slår den inn mot veggen i det Lillebroren til Marthe kommer inn på badet, hva gjør du spør han ? Marthe faller om på gulvet sønder knust, mens Lillebroren holder om henne. Foreldrene kommer hjem like etter og Marthe får profesjonell hjelp. Skolen blir satt i søke lyset og Marthe fortsetter livet.
Denne historien har jeg nå diktet opp,( for uten om Facebook delen) for det er akkurat sånn de fleste opplever det å bli mobbet, gutt eller jente. Jeg er ganske sikker på at du fikk en klump i magen da du leste dette, at det var noe som plinget i deg, om at dette er ikke rettferdig. Ja du burde få den følelsen iallfall om du er et oppegående menneske som vil beskytte barna. Uansett om det er ditt eget barn eller andres barn! Jeg vet iallfall med meg selv at jeg kjemper med nebb og klør for mine egne barn, men jeg kjemper også med nebb og klør for andres barn! Fordi barna våre er det viktigste som er, de går alltid først!
Barna er våre etter kommende, og så galt som denne verden har gått har, vi ikke råd til å miste etter komnerne våre. Vil du virkelig at verden skal være preget av mobbing og utestengelse ? Tenk litt på det.
Tenk litt på hvordan du ville føle det om du var Marthe. Tenk litt på hvordan du ville føle det om ditt barn ble mobbet både fysisk og psykisk `t. Prøv å sett deg i den situasjonen selv. Du blir trolig nok ikke så himla kjepp høy!
Tenk litt på dette neste gang du opplever noe som ligner mobbing, si NEI til MOBBING! GJØR NOE! STÅ OPP OG MEN DET! Ikke vær så innmari feig at du truer noen å oppfører deg som en dritt. Du er tross alt et voksent/ungt menneske!
Tenk litt på hvordan,.
- Innflytter!
